Paa heie

(Dikt, 1885)

Av Hallvor Lie
 
Eg for meg eigaang yvi den hei,
Der va so kalle grustir;
vinden hivde vængjine sine
so haagt yvi røys o rustir.
 
Eg for meg eigaang yvi den hei,
o ville dei dyre skjote,
vinden baksa i kvorjom buskjen,
so stikkur o stuvar rjote.
 
So tok de ti drive av himils sky,
o bjørkar o buskar bugna.
Rjupa sat i snjor paa skarvi,
de va kji hennar ti hugna.
 
Jasen skolv so saart i sitt skinn,
o saag seg vie av holo;
»o gjøv' eg ha havt meg fuglevængjir,
so ha eg folk' ette svolo«.
 
So tok de ti drive so oppeleg,
de tottest o' himilen strøyme;
ve o tre ne i snjoen krabba,
dei ville seg helle gøyme.
 

Frå Lesebok i det norske folkemaal for høgre skular ved Arne Garborg og Ivar Mortenson. Kristiania: Forlagt av Huseby & Co. limit. 1885. Elektronisk utgåve 2002 ved Jon Grepstad