Revebjøllor og finntopp
Foto: arkiv, Olav H. Hauge-senteret

Revebjøllor og finntopp

Gårdbrukeren og epledyrkeren Olav H. Hauge hadde et vell av kunnskap om natur, om vegetasjon og plantearter. I diktene hans gis en rekke planter antropomorfiske trekk; de blir sider ved det menneskelige.

Tekst: Trond Arnesen

 

 

«Eg drøymer meg burt»

Eg drøymer meg burt
her i utslåtta,
i lundar av bjønnkjeks
og burkn.
Kring sylvbunke-duskane
sviv fivreld
vakrare enn paradisfuglar,
eg er barn att
og burte og eitt
med angande gras
og siglande skyer.

Til ein rå vind
skjek
ei einsleg kongsfure
av ein einstape
og migemaur
kryp
under kledi.


I dette diktet fra samlingen Spør vinden fra 1971 beskriver Olav H. Hauge en naturopplevelse som gjør ham til «barn att» og «eitt/med angande gras/og siglande skyer». Dikteren ser opp mot aksene på det høyvokste gresset sølvbunke der sommerfugler svever rundt. Han sammenligner dem med paradisfugler, kanskje verdens vakreste fugler. Biologen Edward O. Wilson skriver om sine opplevelser med dansende paradisfugl på Ny Guinea (av arten Paradisaea guilielmi, keiserparadisfugl) i boka Biophilia. The human bond with other species. Han viser hvordan han opplever dansen «som poet og jeger» og hvordan følelsene som mobiliseres er et uttrykk for biofili, altså menneskets til­knytning til det levende. Når Hauge ser «fivreld / vakrare enn paradisfuglar», er vi ikke i tvil om at det er sterke inntrykk han formidler. En intens, drømaktig naturfølelse får til slutt et brudd mot det jordnære av en maur som kryper under klærne og bryter idyllen. Men det ligger mer her enn en opplevelse av ange og skjønnhet som avbrytes.

Den geografiske rammen for diktet er utslåtten, det vil si et utmarksområde der det blir høstet vinterfôr. Å slå utmarkseng og myr var livsnødvendig i områder med lite tilgang på innmarkseng, i alle fall fram til om lag 1900, mange steder fram til siste krig. Kunstgjødsel og maskindrift ga økt produksjon på innmarka og overflødiggjorde utmarksslåtten. Slåtten foregikk med ljå og var hardt arbeid, ikke minst i de bratte liene på Vestlandet. Vi vet ikke sikkert om Hauge i diktet besøker sin barndoms utslått mange år etter at slåtten har opphørt, eller om diktet beskriver en scene fra faktisk slåttearbeid, men hvilestunda oppleves som høyst fortjent. Dikteren hviler på rygg i en frodig vegetasjon av høye bregner og urter og gress («burkn», «bjønnkjeks», «sylvbunke»). Dette er planter som indikerer rike jordbunnsforhold. Høyvokste stauder (flerårige planter) som disse, vil gjerne gå tilbake i utbredelse i et område som blir slått med jevne mellomrom. Når den store biomassen over bakken stadig blir fjernet, tappes etter hvert rotsystemet for næring. Mer lavvokste gress og urter vil overta. Den store forekomsten («lundar») av disse plantene kan altså tyde på at dikteren enten ligger like ved selve slåtteenga, et sted der det ikke blir slått (kanskje fordi det er for ulendt?), eller i enga mange år etter siste slått.

Revebjøllor og finntopp
 

Bregnen («burkn») Hauge skriver om, kan gjerne være den store skogburknen, men så står det altså «ei einsleg kongsfure/av ein einstape» der også. I motsetning til skogburkne, som vokser rosettstilt, vokser einstape med enkeltstående skudd fra en krypende jordstengel som sprer arten effektivt. Bladet sitter ofte nokså horisontalt øverst på en meterhøy stengel. Formen ligner litt på et furutre med rak stamme og krona høyt oppe, ei «kongsfure». Det norske navnet einstape viser til voksemåten med enkeltskudd og Hauge understreker dette i diktet gjennom gjentakelsen av ein- («einsleg», «ein einstape»). Einstape er ofte et tegn på dårlig hevd; manglende slått eller for lite beite. Noe lignende kan vi også se i diktet «I slåtta» fra samlingen Seint rodnar skog i djuvet, der Hauge finner einer («brakekall»), einstape og revebjelle i slåtten.

Om vi går ut fra dikterens presise angivelse av plantearter og at diktet ble skrevet rundt slutten av 60-tallet, er det sannsynlig at Hauge hviler i en gjengroende slåtteeng. Vinden rister einstapen og en maur under klærne vekker dikteren fra drømmen. Leseren kjenner det som om dikteren også rister seg slik einstapen rister når vinden tar tak. Hvilke drømmer rister Hauge av seg? Kanskje lå han der under sølvbunkeaksene og hørte røstene fra slåttefolket i arbeid flere tiår tidligere? Er han selv en einstape som vokser og drømmer der fellesskapet høstet i hans barndom? Vinden i einstapen og den kravlende mauren bringer ham tilbake til nåtid og gjengroing, til stillheten etter slåttefolket som ble borte. Slik sett er ikke maurens avbrytelse et egentlig brudd, men bare en tidsforskyving fra minner til nåtid. Dikterene er hele tida i verden, i virkeligheten. 

Dikteren og botanikken 

I lyrikken er blomster, trær og fugl gjerne brukt som metaforer for henholdsvis det sarte, det varige og frihet eller flukt. Ofte holder diktere seg til slike generelle kategorier og navngir sjeldent arter eller naturfenomen nærmere. Olav H. Hauge (gartner og epledyrker) er i diktet over mer spesifikk og bruker bevisst artsnavn og enkeltarters biologi, slik også for eksempel Hans Børli (tømmerhoggeren, «skogens dikter») og Harald Sverdrup (amatørornitolog og hobbybotaniker med stor artskunnskap) kan gjøre. Slike diktere tar også gjerne i bruk artenes kulturhistorie, etymologi og mytologi. Denne artikkelen tar for seg noen eksempler på hvordan Hauge bruker sine kunnskaper om natur, især om vegetasjon og plantearter, i lyrikken.

I år er det 100 år siden Olav H. Hauge ble født og 14 år siden han døde. Olav H. Hauge arbeidet store deler av livet som gardbruker og epledyrker. Han var fagutdannet gartner fra Hjeltnes hagebruksskole i Hardanger, fra gartnerlære på NLH på Ås og fra arbeid på Statens Forsøksstasjon for Fruktdyrking på Her­mansverk i tre år. Riktignok ser det ut til at det var mor som drev ham inn i skolegangen og et «nyttig» yrke. Han ga da også ofte uttrykk for at han mistrivdes som epledyrker. «Og dei andre diktar og diktar – parar seg og reiser hit og dit …» skriver han i dagboka. «Nei, den frukthagen drep meg,» skriver han til Bodil Cappelen. Men fagkunnskapen han tilegnet seg kan tydelig gjenfinnes i lyrikken hans, og kjærligheten til og forståelsen for det som lever, skinner igjennom. I 1992 er han på besøk på sin gamle skole på Hjeltnes og leser for

Revebjøllor og finntopp
elevene. Hauge snakker om Wergeland og viktigheten av å kunne navn på blomster og trær, han snakker om «verdens minste tre» musøre (fjellmo, «fjell­blokka»). Han uttrykker også i mange sammenhenger sin beundring for barndomsvennen Oddvin Reisæter, professor i dendrologi («trelære») på Ås, og for fagkunnskapen hans. Brevsamlingen etter Hauge viser at han hadde en omfattende utveksling av informasjon om eplesorter med vennen. Hauge var også (via Reisæter) en ivrig informant i Ove Arbo Høegs arbeid med boka Planter og tradisjon, utgitt i 1976, et botanisk standardverk om etymologi, folketro, bruk og misbruk knyttet til et stort utvalg planter i Norge. Hauge reflekterer selv over hvorvidt epledyrking og gardsarbeid gjorde skrivearbeidet vanskeligere eller var en nødvendig forutsetning, om ikke annet så for å holde fast på virkeligheten, hverdagen, mot drøm og ørske og sinnssykdom. Han sa ofte at han måtte ha utearbeidet. Praktisk arbeid kan befordre åndelig produktivitet, og mange ganger satte han seg ned og skrev etter en lang dag med utearbeid. Riktignok sier han at gartnerarbeidet er for oppmerksomhetskrevende til å gi grobunn for åndsarbeid. Gardsarbeid som vedhogst, ljåslått og potetgraving egner seg best, fordi det går i en fast rytme, «og tankane får gå», som han sier i diktet «Ljåen».

Revebjøllor og finntopp

Idar Stegane sier i et jubileumsskrift til forfatterens 70-årsdag at kunnskapen til Hauge vises i den sakkyndige og selvsagte måten han skriver om natur og også i de ytre sett «riktige» naturskildringene. I en gjennomgang av Dikt i samling fra 2000 finner jeg at navngitte plantetaxa (arter, slekter, familier, andre artsgrupper) inngår i 128 av de 431 diktene. Dette omfatter i alt vel 70 forskjellige taxa. De tre mest omtalte er bjørk (i 22 dikt), furu (i 16 dikt) og, naturlig nok, eple (i 13 dikt). Mitt inntrykk er at bjørk og furu er blant de mest nevnte artene i norsk lyrikk generelt, sammen med gran, roser og liljer (i vid forstand). Dette finner også språkmannen Ragnvald Iversen i 1945 i lyrikken hos Henrik Ibsen, og det kan sees for eksempel hos lyrikere som Hans Børli og Harald Sverdrup. Olav H. Hauge nevner imidlertid en del arter som sjeldent blir navngitt i norsk lyrikk, slik som gressartene blåtopp og finnskjegg og urtene bulmeurt, einstape, marimjelle og revebjelle. Men heller ikke Hauge er artsspesifikk i alle sammenhenger. I slike tilfeller kan det framstå som et bevisst valg. La oss se på noen flere dikteksempler:

Marimjell

Diktet «Marimjell» fins i Hauges første samling Glør i oska. Plantetaxa nevnes i 22 av de 46 diktene i versjonen av diktsamlingen i Dikt i samling fra 2000. I alt omfatter dette 29 forskjellige taxa. I de øvrige seks samlingene ligger andelen dikt med klare arts- eller slektsreferanser oftest godt under 50 prosent. Hele åtte av diktene i Glør i oska har titler som inneholder artsnavn. Diktene «Marimjell», «Is-soleia» og «Fjellblokka kallar dei meg òg» har klare antropomorfiske trekk. De beskriver først og fremst sider ved det menneskelige, med artene og økologien deres som metafor eller simile. I «Is-soleia» snakker forfatteren til planten («… du stod so lysande og skein») og i «Fjellblokka…» er det planten selv som snakker. I «Fjellblokka…» refererer han også til Carl von Linné. I «Marimjell» er det forfatteren som karakteriserer planten for leseren, i tredje person. Alle diktene viser at Hauge har god greie på disse artenes økologi og botanikk. Marimjelle får en noe ublid behandling i diktet.

"Marimjell"

Revebjøllor og finntopp


Snyltaren og tjuven
du alle stader møter.
I skog og fjell
finn du marimjell;
på skrinn aur
millom lyng og gras
i kvist og kvas
under orestuven.
Tægene syg ut
strævale røter
på sjølvberga blomar.

Hardt er å vinna
i grjot og berg
næring til blokkor
og stylk og merg;
seigt er å finna
i mager jord
byggjetilfang
åt blom og gror.

Det er lettare å stela
og snikja og hela
og leva på det andre gjer.
Men då stend du livet til domar
som marimjell kvar einaste sumar
og feigdarmerke som henne ber:
Ufrisk og væmen, bleik og ful,
med kruna hyklarfalsk og gul.

Marimjelle er ei slekt i maskeblomstfamilien. Slekta omfatter tre viltvoksende arter i Norge. Sannsynligvis tenker Hauge på stormarimjelle og småmarimjelle. De skiller seg mest fra hverandre i lengden på kronrøret i blomsten. Begge artene fins over hele landet, stormarimjelle hovedsakelig på næringsfattig grunn, småmarimjelle mer næringsrikt. Alle artene i slekta er halvsnyltere på andre planter. Maskeblomstfamilien inneholder også mange andre snylteplanter. Dette betyr at de til dels driver egen fotosyntese og eget næringsopptak fra grunnen, og dels forsyner seg fra andre planter ved å la røttene vokse inn til naboplantenes rotsystem. På Vestlandet er disse plantene lavt vurdert som fôr og til dels vurderes de som giftige. Til dette bildet hører også at artene svartner når de tørker. Ifølge Ove Arbo Høegs informanter, fins det et unntak fra denne oppfatningen i landsdelen. I Jondal omtales marimjelle som godt fôr. Slik er det også på Østlandet og i Sverige (blant annet ifølge Linné i hans Flora Lapponica), der den er kjent for å gi feit, gul melk og gult smør og ble kalt «smørgras» enkelte steder. Botanikeren Knut Fægri har pekt på denne diskrepansen og uttaler: «Saken er dunkel og bør undersøkes». For mange er kanskje plantefamilien kjent fra tittelen på Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien. Romantittelen viser antakelig nettopp til familiens utvalg av uvanlige (gjerne monosymmetriske, det vil si symmetrisk bare i ett plan), maskeliknende blomster. Boka handler om en svært annerledes gutt og hans oppvekst i løgn og forstillelse. Kanskje refererer han også til familiens store gruppe med halvsnyltere. Maskeblomstfamilien er en svært mangslungen plantegruppe og inneholder mange planteslekter med få fellestrekk. Nyere syste­matikk er i ferd med å rive familien opp i flere familier.

Det er liten tvil om at det er vestlendingens vurdering av marimjelle som ligger under «Marimjell», og dette er for så vidt i godt samsvar med fagkunnskapen. Forfatteren holder lite tilbake når han bruker plantene som bilde på en som ikke kan eller vil yte selv, men som under trange forhold utnytter det han kan stjele fra andre. Diktet slutter i en moral og advarsel om at slike mennesker hver gang det blomstrer rundt dem «stend livet til domar / som marimjell», «ufrisk og væmen, bleik og ful». Litt urettferdig mot en i og for seg nokså vakker plante som ofte lyser opp i ellers blomsterfattige skoger og enger, kanskje. Men uten en viss innsikt i artene, kunne ikke Hauge utnytte potensialet som ligger her. Diktet fungerer som et lærestykke i seg selv, men med kjennskap til artene vil også leseren helt klart ha større utbytte.

Revebjøllor i grustaket

«Revebjøllor i grustaket», også fra første samlingen, handler ikke om en særskilt art, men beskriver en vegetasjonsdynamikk, en gjengroing av et gammelt grustak. Diktet nevner en rekke plantearter ved navn.

"Revebjøllor i grustaket"

Revebjøllor og finntopp

Ei gapande flengje i skogen,
eit styggrive sår,
attrasa ligg det der urudt,
nedetter uthola bardar
torvone heng;
gloande grustippar
og digre grjotdungar
raudbrenn i solheten,
kiselflak
i regnvaska hummel
blenkjer og brår,
eit hjul av ei trillebår
stikk opp av sanden,
rotande plankestubbar
ligg att og sleng.

Utmark og ulende kringum.
I teigrond og trø
stend bjønnbær i krapar
og ungbjørk med slikjande
smylve um legg.
Grustaket ligg der
audsleg og berrflekt,
ein skamflekk i skogen
som mangslungne livet
i villmarki
tek til å grø;
det sådde reinrosa
i gjøttor under jøkulen,
og feste lilja høgt
i flogbratt vegg.

Hjelpest so åt:
livet og krefter i spel,
haustvind og røytande regn.
Rotveltor rusar utfor,
og moldtorvor slør
nedetter glovrute sandras,
lausmòd og furetoll
roar seg i aurgryvl,
rusk og tros
legg seg i sanden og el
namn til mold,
eit og anna janglestrået
freistar liv i gruset,
her og kvar nikkar
blåe fingerbjør,

Frå alle leider kjem det,
grustaket imot,
villgras og blomar i marki,
fuglar ber frø dit
som røtest i sand,
bjønnbær kjem krjupande
og klunger.

Ut or løynde skogdjup
kjem revebjøllor,
raude grenaderar
med grøne spjot;
i kvite steinurdi
stormar dei i døden,
ingen stad i skogen
kjem dei slik i brand!

Her finner vi bjørnebær (blå Rubus-arter), bjørk, smyle («smylve»), reinrose, lilje (egentlig bergfrue?), furu, blåklokke («blåe fingerbjør»), nyperose («klunger») og selvsagt: revebjeller. Hauge snakker også om «janglestrå» og «villgras», men dette er antakeligvis mer uspesifikke uttrykk for spredte strå (jf. siste samlingen Janglestrå) og ville gressarter, selv om «villgras» også er et vanlig navn på arten finnskjegg. Artene Hauge nevner, er nesten alle plantearter som pga. vekstform, spredningsmåte og krav til voksested er særskilt velegnet til å etablere seg på åpne, forstyrrede områder.

Forfatteren gir et levende bilde av kaoset som rår når plantene invaderer et slikt område som han beskriver som «ein skamflekk i skogen», «ei gapande flengje i skogen,/eit styggrive sår». Denne dynamiske prosessen kalles gjerne en primærsuksesjon når jorda er fri for organiske bestanddeler og frø, og sekundærsuksesjon når jordsmonnet, med organisk materiale og frø, er intakt. Etter at åpningen er dannet, følger gjerne en relativt definert sekvens med arter eller vekstformer som etablerer seg (lav og mose, gress, urter, busker og lyng, trær…). Artene vandrer inn utenfra viser Hauge: «frå alle leider kjem det». Noen planter faller inn med torva fra kanten av grustaket: «Rotveltor rusar utfor … furetoll / roar seg i aurgryvl». Ove Arbo Høeg oppgir at toll og tall er et vanlig navn på småfuru eller furutopp i dette området. Noen arter har krypende utløpere, slik som bjørnebær: «bjønnbær kjem krjupande». Og «fuglar ber frø dit/som røtest i sand». Bjørk har høy produksjon av frø utstyrt med små vinger, og disse spres svært effektivt med vinden. I en bjørkeskog spres det mange tusen frø per kvadratmeter. Revebjelle har frø som kan overleve lenge i «frøbanken» i jorda, fra tider før skogen etablerte seg, og kan spire igjen når skogen åpnes, lys slipper til og jordsmonnet rotes opp. Sannsynligvis har altså deler av området der grustaket ligger, mer eller mindre intakt jordsmonn og representerer dermed en sekundærsuksesjon. Imidlertid er det ikke utenkelig at revebjellefrø kommer inn fra omgivelsene også. Kanskje kommer de med «rusk og tros» som «legg seg i sanden og el/namn til mold»; med kvist, kvas, torv og annet organisk materiale som bidrar til å lage ny mold av sandjorda?
Revebjøllor og finntopp

En kan undre seg over noen av artene diktet nevner. Reinrose er neppe registrert i skogen i Hauges område, den er vanligst i fjellet i Sør-Norge. Det er heller ikke lett å se for seg hvilken lilje Hauge skriver om. Ikke mange liljeplanter er pio­nerer, slett ikke i et grustak, selv om vi ser for oss begrepet i langt videre betydning enn liljefamilien (Liliaceae) i botanisk forstand. Voksestedet «i flogbratt vegg» peker likevel mest mot bergfrue. Navn som «bergalilje» eller bare «lilje» er vanlige på Vestlandet i følge Høeg. Reinrose og bergfrue nevnes fordi de er blant artene «som mangslungne livet» sådde «i gjøttor under jøkulen» eller festa «i flogbratt vegg». Dermed er de representanter for naturens kraft til å revegetere åpne områder generelt, ikke for artene i grustaket som sådan.

Einar Økland skriver i 70-årsskriftet til Hauge at dette diktet viser hans «evne til å trengje inn i det konkrete og nære han har ikring seg». Vi ser ganske riktig at forfatteren har observert suksesjon og hvilke arter som vanligvis kan opptre i en slik vegetasjonsdynamikk. Han kjenner prosessen og gjengir den klart og tydelig. Formmessig støtter diktet opp om det kaotiske, dynamiske, som likevel har en slags underliggende orden. Det er bare noen få, men uklare enderim, takten og verselengden varierer, men likevel kan man ane rytme og mønster. «Revebjøllor i grustaket» er for øvrig et av de få frie versa i debutsamlingen.

Diktet stopper før suksesjonen når en ny (labil) likevektstilstand med sluttet vegetasjon. Den siste strofen beskriver en spenningstilstand, en «brand» av revebjeller som kommer marsjerende som grenaderer; den fingerbøllaktige blomsten sammenlignes med en rød uniformslue, de grønne blomsterstand­toppene (eller de relativt smale, spisse bladene) med spyd. Revebjellene kommer «ut or løynde skogdjup» og skal dø etter «brannen». Normalt er det nettopp det som vil skje; frøspiringen fra jorddypet utløses av lyset som slipper til når skogen fjernes. Den lyskrevende planten vil siden gå ut når trærne etter hvert inntar grustaket og skygger for lyset. Men de nye frøene vil altså overleve i frøbanken i jorda.

Hauge har utvilsomt lesere som vet å sette pris på den botaniske og økologiske forståelsen hans. I en høringsuttalelse fra Bergverksindustriens Fellessekretariat (datert 5. august 2005, publisert på internett), angående «NOU 2004:28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldsloven)» kan vi lese:

"Den aktuelle NOU’en er meget omfangsrik. Dette gjør det meget krevende å gå igjennom dokumentet. Av kapasitetsgrunner har vi derfor sett oss nødt til kun å gå raskt igjennom dokumentet, og vi tar kun opp enkelte overordnede problemstillinger. Dette er problematisk i fht. å gi en god demokratisk høring. La oss allikevel kommentere at den poetiske åpningen med dikt i hvert kapitel gir en refleksjonsdybde som falt vårt hjerte nær, og som er sjelden i offentlige dokumenter. Vi ble umiddelbart inspirert til å kvittere med diktet «Revebjøller i grustaket» av Olav H. Hauge, som gir et bilde av vår egen bransjes bidrag til det biologiske mangfoldet. Diktet er relativt langt, og vi har derfor klippet ut noen utdrag som best illustrerer grustakets bidrag til slikt mangfold.»

Deretter siterer altså Fellessekretariatet store deler av diktet. Hvem sier at lyrikken er død? Både NOU’en og høringsuttalelsen har lyriske innslag. Og Bergverksindustriens forsvar for grustaking har unektelig et poeng; et grustak kan bidra til mangfoldet, slik Hauge også viser. Om nå ikke hele verden blir et grustak…

Dikteren skriver altså om vegetasjonsdynamikk, men diktet kan også oppleves som et forsøk på å skrive seg selv inn i suksesjonen. Her er sår som heles, en skamflekk som skjules av nytt liv og nytt håp. Det er velkjent at revebjelle er brukt mot hjertelidelser. Både Høeg og Fægri nevner at revebjelleblad også ble brukt på sår. Selv i tørr grus er det mulighet for en ny «brann», og kimen til ilden kan ligge skjult i jorda selv. Og ilden kan helbrede sår og hjertets smerte, den kan dø og samtidig være grobunn for det som kommer siden. Hauge forteller i dagboka at han plages når han skriver dette diktet. Han har hodesmerter, ikke minst fordi han kjenner konflikten mellom skriving og gardsarbeid, men kanskje også fordi det han skriver er forbundet med noe grunnleggende om egne sår og egen skam? «Du lyt gjeva av ditt eige, av ditt inste, kor naudleg du vil,» skriver han. 

Ein gamaldags nordmann 

I den fjerde samlingen, På ørnetuva nevnes planter i 24 av 50 dikt (48 prosent), i alt 28 taxa. Dette er dermed den nest artsrikeste samlingen etter Glør i oska. Bare tre av diktene nevner plantenavn i tittelen («Kvannskorane», «Granskog» og «Kornåkeren»), og ett, «Ein gamaldags nordmann», har som tittel den metaforen som arten representerer.

"Ein gamaldags nordmann"

Eg helsar alltid på finntoppen som ein gamal kjenning,
ikkje fordi han nett var so venleg, han stakk
kvast under udla når me bar turrhøy, hugsar eg,
men han var ein god tuktemeister
for ein næming med stuttorvet,
no ser du han berre i utmarki.

Nardus stricta, heiter han på latin.
Eg kjende han lenge fyrr eg lærde
det fine namnet,
han er eit illbyste
det ikkje bit ljå på,
kvit i toppen,
gul migemaur i roti,
strid og flintblå –
det einaste er å ta han fyrr soli renn, då
er han litt luvøyrd under doggi.

Kinck fortel um ein gamaldags nordmann.
Finntoppen er av det slaget,
trivst i turke og sol
på skrinn jord
– gjev du han kunstgjødsel,
kverv han.

Finntopp, eller finnskjegg (Nardus stricta) som arten heter i floraen, er et stritt og stivt gress (som artsepitetet stricta også forteller) med smale, ru og litt grågrønne («flintblå») blad. Fargen gjenspeiles for øvrig i vanlige lokalnavn for arten: here, hærgras, herbust, blåhare, og i fuglenavnet hegre, der her- (gno. hárr) betyr grå. Finn- i det norske navnet peker muligens mot samers eller finske innvandreres angivelig strie skjegg? Det er en nøysom art og trives på fattig, gjerne tørr grunn, der den gule jordmauren eller den rødgule eitermauren bygger bol i gresstua. Bolene blottlegges ofte når stuttorven skjærer lav ljåstubb.

Revebjøllor og finntopp


Finnskjegg er et skralt fôr, men ble mange steder ansett som bra beite om våren mens bladskuddene ennå er nokså myke. Det fortelles at hester kan ta sin død av «spreng» eller «finnelta» om de eter mye av det stive gresset, især på ettersommeren. Arten var vanlig i ugjødslet skrinneng og i fattige utslåtter. Hauge skriver her om ei tid der fôrressursene var knappe og gjødsling av gresseng var uvanlig og selv «finnhøy» var interessant. Han har erfaringer fra utmarksslått; det viser flere dikt, for eksempel «Kvannskorane» fra samme samling og «Eg drøymer meg burt» fra Spør vinden (omtalt over). Men å slå finnskjegg var en utfordring for en klønete nybegynner («næming»), det var lettest på morrasdogg. At han bruker stuttorv tyder i tillegg på at slåtten lå i skrånende terreng, slik det fins mye av i Hauges heimtrakter. Dette er virkelighet for Hauge, det er erfaring og kunnskap som det har kostet noe å oppnå: «han var ikkje nett so venleg, det stakk/kvast» og den var vond å slå. Men han er altså en «gamal kjenning» som forfatteren hilser på med respekt.

Han kan det latinske navnet Nardus stricta, men vil samtidig distansere seg fra det: «Eg kjende han lenge fyrr eg lærde/det fine namnet». På denne måten skinner kanskje noe av Hauges ambivalente forhold til fagkunnskap igjennom. Han kjenner det «fine» navnet, men det er ikke nødvendig for å kjenne arten. Han har strevd med å slå finntopp og har blitt stukket av stive blad. Det er god nok læring.

På den andre sida kan det å bruke det latinske navnet også bidra til å løfte en grå, uanselig plante opp. Det kan resten av diktet tyde på, for siste strofe etablerer finntoppen som metafor for en gammeldags nordmann; nøysom og utholdende. Blir næringstilgangen for lettvint og rikelig (kunstgjødsel), forsvinner han. Det skjer gjerne med finnskjegg om enga gjødsles, kanskje først og fremst fordi mer høyvokste gress og urter utnytter næringstilførselen og skygger ut den lyskrevende, lave arten. Hauge viser til Kinck og hans lille novelle «En gammeldags nordmann». Egentlig er dette en nekrolog over småbonden Even Kristiansen Berget på Mesnali. Kinck kjøpte hyttetomt av ham og skrev nekrologen da bonden døde i 1916. Even Berget levde et enkelt og arbeidsomt liv sammen med kona Agnet på den vesle, frostutsatte garden høyt oppe i Mes­nalia: «Han hadde til to-tre kjyr og litt sau tilslut. Det var alt han trengte for at leve. Der stanset han. Og han hadde ikke hest. Har aldrig hat hest,» skrev Kinck. Han trakk ved og bar høy selv. Så snart han hadde solgt gården og var blitt føderådsmann (jf. «lettvint næringstilgang»), ble han syk. Og så døde han, ei kort stund etter at han hadde røykt si siste pipe.

Steinsprang

Når Hauge bruker konkrete, navngitte arter eller naturfenomen ser det altså ut til at han vet hva han snakker om. Det er imidlertid ikke alltid han finner det nødvendig eller riktig å nevne navn. I mange tilfeller kan det være tilstrekkelig å navngi kategorier som utsier noe om temaet. Å være for spesifikk kan også avlede og å være uspesifikk kan være en bevisst framheving av det navnløse. Slik kan det være i diktet «Steinsprang» fra samlingen På ørnetuva.

"Steinsprang"

Smiler du, er det
langt burte
– i ein solglim
yver kald snø.

Berre høgd og ålvor
er du. Kven kunde tru
at du frøyser bringeknuten din ut
i tung, drepande stein?

Dei er fårlege, desse steinane,
og lause.
Du stend og lyder etter dei
Når dei fer –
høyrer det krasar i skogen
under deg, flengjer upp
savgule trelegger og rapar lyngtuster
og slikt truskuldig krabbande, klivande med seg
imot djuvet.

Sjølv stikk du hovudet
upp i det blå, kjøler panna
i stride, kalde vindar
og plistrar.

Skriver Hauge her om sitt eget overmot, om menneskets mer generelle hang til selvopphøying eller rett og slett om fjellet? Eller kanskje alle tre? Uansett forsterkes opplevelsen av «fjellets» likegyldighet overfor effekten av det voldsomme skredet, nettopp av at de som blir knust, ikke navngis. De er bare «savgule trelegger», «lyngtuster» eller «slikt truskuldig krabbande, klivande». «… de troskyldiga kryp som inte ens har ett namn i fjellets höga aspekt», sier Staffan Söderblom i boka Och jag var länge död. Läsningar av det ambivalenta. Ved å vise at barken revner og sevja renner («savgule») holder Hauge også fram såret tydeligere, «lyngtuster» oppleves som mer puslete og sårbare enn «lyng» og ved å sette inn et «slikt» foran det navnløse, understrekes navnløsheten.

Dikteren, kunnskapen og ambivalensen

I mange sammenhenger, i dikt og dagbøker, kan man se Hauges ambivalens i forhold til boklig lærdom. På den ene sida jordarbeiderens respekt og fascinasjon for vitenskapen og kunnskapen, på den andre sida forfatterskapets vektlegging av verdiene i det praktiske arbeidet, tilknytningen til jorda. I diktet «Til den lærde» fra den første samlingen er det arbeidsmannens mindreverdsfølelse overfor den lærde som er tema, men samtidig vender han kanskje også denne følelsen mot den boklærde ved å forminske seg selv.

Di ånd er dana. Din tanke
er øvd og glup
og loddar lett alle
gåtedjup.

Alt eg har lært i strævsame
beiske år,
er berre som leik for deg
som alt forstår.

Også i dette diktet trekker Hauge fram finnskjegg som symbol for det fattigslige slitet: «Eg stod att med eit stuttorv / i ein finntopphaug/med du sat under lærestolar / og visdom saug.»

I diktet «Når det kjem til stykket» i samlingen Janglestrå skriver han om hvor uviktig boklig lærdom er: «Når det kjem til stykket, er det/so lite som skal til, og det vesle/har hjarta alltid visst». Dikteksemplene ovenfor viser at Olav H. Hauge likevel har observert godt og lest, og han har tilegnet seg mye konkret og teoretisk kunnskap om både arter og prosesser og økologi. Det er bl.a. denne typen ambivalens Söderblom skriver om. Hauge har tilegnet seg kunnskap som barn og ungdom som virker og lever i vestnorsk natur, som ung og voksen gardsarbeider og faggartner og som lesende menneske. I et møte med den unge nyetablerte forfatteren Jon Fosse i 1991, sier Hauge: «Det er naturleg at det ein skriv får farge av kva ein ser og høyrer rundt seg. Ein som bur i by ser og høyrer andre ting. Ein lever ikkje i ei abstrakt verd.» «I distrust writers who have no contact with nature,» skriver han til forfatteren Michael Hamburger. Han fester seg også ved dikteren Paul Celan, i samband med arbeidet med gjendiktinger, og Jo Eggen framholder til Hauge at gjendiktingene hans får fram at «…Celan er en konkret dikter, med utgangspunkt i det som kan sanses». I diktet «Paul Celan» fra Janglestrå skriver Hauge om at vi samles ved «gluggar som kvar/opnar mot si røynd», men om Celan at «Ved gluggen din/sat/berre du, –». Ja, det er kanskje ikke alltid enkelt å følge Celans blikk mot røynda, men det er røynda (Hauge var for øvrig heller ikke alltid umiddelbart tilgjengelig… Hvem kunne vite at «Kinas dør» i diktet «Ved Kinas dør» var matluka på Valen, før forfatteren sa det selv?). Litteraten John Felstiner poengterer også Celans opptatthet av det eksakte ordet, bl.a. i forhold til botanikk: «Words dull if they lack exactness for this poet, who used to reel off botanical terms in several languages». Noe lignende kan sies om Olav H. Hauge, selv om Celan nok hadde et annet konkret utgangspunkt. Celans behov for å navngi er drevet fram av den gjennomtrengende trangen til å motvirke nazistenes anonymisering av de jødiske skjebnene, mener Felstiner (– se også om det navnløse i Hauges dikt «Steinsprang» over). For Hauge dreier det seg om, fra sin hverdag i ei vestnorsk bygd, å gi verden navn for å kunne si noe om menneskenes plass i verden og verdens plass i mennesket. Liv og glede og lidelse og død. Da har vel Hauge og Celan til sjuende og sist noe felles i sine prosjekt?

Olav H. Hauge har kunnskap til å bruke eksakte navn på arter og fenomen, men kan også velge å la det være, kanskje som bevisst framheving av det navnløse. Han er både «poet and hunter», slik Edward Wilson skriver om i Biophilia, og analytisk «vitenskapsmann» i sitt forhold til livet rundt seg. Slik kan vi lese en tilstedeværelse ut av diktene hans, en tilstedeværelse i ordet og i verden. Menneske og natur, kultur og natur. Ordet og navnet bidrar til å forklare verden. Det bidrar til å skrive mennesket inn i naturen og naturen inn i mennesket. Så godt det lar seg gjøre.

 

Trond Arnesen er botanikar og vegetasjonsøkolog. Han arbeider som førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), Avdeling for lærar- og tolkeutdanning (ALT) og underviser i miljøemne og biologi.

Illustrasjonar:

Nr. 1,3,8,9 og 10: Henta frå boka Norsk, svensk, finsk flora (Samlaget, 1982) av Johannes Lid. Illustrasjonane er teikna av Dagny Tande Lid og brukt her etter avtale med Samlaget og Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 

Nr. 2,4,5,6og 7: Henta frå landsmålsutgåva av boka Plantelære (Aschehoug, 1925) av Ivar Bleiklie. Illustrasjonane er brukt her etter avtale med Aschehoug.

Begge bøkene var i Olav H. Hauge si eige. Illustrasjonane her er skanna frå hans bøker. 

Denne artikkelen stod på trykk i «Bokvennen litterært magasin»  nr. 1/2008, og på nettsidene til Hauge-Tveitt jubileet i 2008 (www.ht08.no). Den er publisert her etter avtale med Hauge–Tveitt jubileet.